Symfonisk jazz i konsertsalen
(Haugesunds Avis 04.08.2001)

Det er modig gjort å arrangere konsert i Tysværtunet for egen regning slik Lundberg Symphonic Trio gjorde i går kveld. Det må ligge mye spilleglede og trang til eksponering bak et slikt tiltak. At det ikke var overilet viste oppslutningen med ca. 80 mennesker i salen. Da går det forhåpentligvis også i havn økonomisk.

I havn kom musikerne i alle fall musikalsk med musikk som i alt vesentlig Lundberg selv er ansvarlig for, enten som komponist eller arrangør. Selv sier han at hans musikalske forbilder bl.a. har vært Keith Jarrett og Jan Garbarek innen jazz og Strawinsky og impresjonistene i den klassiske retningen. Han tenker hele tiden melodisk i gjennomarbeidet komposisjon, men gir også mye spontanitet i det improvisatoriske klangbildet.

Programmet for konserten var satt opp med to avdelinger. Den første med det Lundberg selv betegner som symfonisk jazz flettet sammen med klassiske elementer. Her var titler som «Moon and Sun; Clouds and Wind», «Graveyard» og «Intercontinental landscape».
Lundbergs musikk er spennende å lytte til med sterkt spenn mellom de forskjellige delene og instrumentene i trioen. Det er allikevel fristende å etterlyse noe mer variasjon i klangbildet og rytmikken. Selv viser han en godt gjennomarbeidet klaverteknikk, og de to andre i trioen følger godt opp. Jamne er teknisk dyktig, og spiller oppmerksomt med godt øre for helheten. Lundø glir fint inn i dette bildet med teknisk meget god pizzicato. Bueføringen kan han godt øve mer på, det virket usikkert og til dels urent.

Andre avdeling var viet arrangementer i mer variert mangfold. Her fikk også alle tre vise mer av sin instrumentale dyktighet. Åpningen, en Meditasjon for gitar med Lundberg selv på gitar, ble ikke så veldig spennende. Til gjengjeld ble Round Midnight (T. Monk) noe av et høydepunkt med en fin bassintro, god klaverjazz og en rytmikk som fikk godfoten til å våkne.
Christina Bjordal imponerte som vokalist i sine få opptredener. Hun avsluttet første avdeling med et meget spesielt arrangement av «Summertime». I andre avdeling kom hun inn med to standardlåter i Lundbergs drakt til slutt. Bjordal synger lett med en teknikk som favner vidt. Stor variasjon i klangen gjør sangene levende, og rytmisk smitter hun over på tilhørerne. Hun bør komme langt med rett markedsføring.
Publikum forlangte ekstranummer, og Christina Bjordal ga oss en forrykende humoristisk utgave av «Havana Candy» (P. Austin).

Bjarne Aksdal